Installasjonsbilete tatt ute frå seperatutstillinga Sjampinjongveien ved Nye Bokboden, 2026, foto: Guttorm Glomsås

F.v: Hovudleiar, 2026, Kollografitrykk på tekstil, betong, røyr og stål, 130 x 45 x 30 cm
To Lange Slyngtrådaktige Tentaklar Strakte Seg Ut, 2026, Kollografitrykk på tekstil, betong, røyr og stål, 67 x 70 x 25 cm
Foto: Guttorm Glomsås

Detaljbilde av Hovudleiar. Foto: Guttorm Glomsås

To Lange Slyngtrådaktige Tentaklar Strakte Seg Ut, 2026, Kollografitrykk på tekstil, betong, røyr og stål, 67 x 70 x 25 cm
Foto: Guttorm Glomsås

Røket, 2026, Kollografitrykk på tekstil, betong, røyr, sandsekk, stål og tre, 83 x 43 x 50 cm. Foto: Guttorm Glomsås

Ikkje Kobla seg på Enda, 2026 Kollografitrykk på tekstil, betong, røyr, stål og strips, 61 x 40 x 19 cm. Foto: Guttorm Glomsås

Leiar, 2026, Kollografitrykk på tekstil, betong, røyr, sandsekk, stål og tre, 120 x 87 x 155 cm. Foto: Guttorm Glomsås

SJAMPINJONGVEIEN

Utstilling av Johanne Teigen

Nye Bokboden

​Byen sirkler seg inn. Jeg snirkler meg inn i byen. Byen blir min.
Jeg går igjennom en glippe. Inn i byens indre. Inn i såret. Inn på byggeplassen, ned i hullet. Jeg ser hva som ligger der nede under huden. Ser blodårene. Senene. De snirkler seg som mark inn i jorda, på vei et eller annet sted. Fortærer knokler der nede. Drar de på stranda for å sole seg? Gjør mark det? Jeg tror ikke det. De blander sanda fra stranda med leira. Lager jord. Det lærte jeg på skolen da jeg var liten. Jeg føler meg fortsatt liten i byen.

Det stikker kabler opp av jorda. De går ingen steder. Stumper. De er ikke koblet på ennå. Kanskje de har røket. De har forskjellige farger, og jeg liker det. At de er fargerike er ikke tilfeldig, hvordan skal man ellers vite hva som er pluss eller minus? Hvilke som skal kobles på hva? Jeg er påkoblet. En del av nettverket. En del av strømmen. Jeg leder strøm like bra som hvilken som helst av disse kablene. Jeg er en av dem. Jeg liker at de buer seg. Krøller seg. Jeg liker at de ikke vet hvor de er på vei.

Jeg må videre. Igjennom neste glippe. Jeg trasker videre på den ruglete huden. Titter på arr og midlertidige tatoveringer. Fargeforurensninger. Jeg lar blikket flyte over vegger, strømbokser, ruter, lyktestolper, biler og busser. Jeg er ikke noe bedre. Ikke noe bedre enn byen.

Det blir for mye. Jeg blir svimmel. Kjenner at jeg mister fotfestet. At bakken blir myk under meg. At huden brister under føttene mine. At noe trenger igjennom. Bryter igjennom skorpa. Noe levende. Jeg kjenner det. At byen snirkler sine fargerike tentakler mot meg. Inn i meg. At tentaklene penetrerer meg. Dypt. At byen legger noe igjen inne i meg. At byen spruter sine fargerike sædceller inn i kroppen min?
​Er byen en mann? Er den virkelig det?
Er det ikke egg den legger?
Den må være en kvinne. Hun blander sine egg med mine.

Tekst av Simen Godtfredsen